- Et nei bety et ja til det som er Hvalers egenart!

Jeg tror hver eneste innbygger "eier" sitt Hvaler litt mer enn andre steder. Vi har mye foreningsliv og frivillighet, små enheter som jobber på tvers, og god gjennomsiktighet.

Vi tar vare på hverandre i et sånt "alle kjenner alle-miljø". Jeg vil påstå at det er fordi vi har sagt nei til storkommune og sentralisering.

Vi har ny flott skole, og små gode barnehager som er ute i båt og fisker hummer i disse dager.

Det er fordi vi har sagt nei til sentralisering og nedleggelse av barnehager.

Hvaler leverer folkehelse til befolkningen på hele Østlandet gjennom naturopplevelser og ferietid. Det er fordi vi har sagt nei til å bygge ned og privatisere skjærgården vår.

I denne sammenheng har jeg lyst til å trekke frem følgende historie:

På 1950-tallet kjøpte Oslofjordens friluftsråd store eiendommer som skulle sikres allmenhetens bruk. Det er et eksempel på vern, som antagelig er en av de klokeste avgjørelsene for vårt Hvaler i dag, og som ga grunnlag for Ytre Hvaler Nasjonalpark.

Hvaler har i alle år ført en streng strandsonepolitikk. Vi har hatt en streng dispensasjonspraksis sammenlignet med vestsiden av Oslofjorden, der veldig mye av strandsonen er privatisert og bygd ned.

Det vil alltid være store motsetninger mellom private initiativ i strandsonen, og det som er best for hele samfunnet slik at du og jeg kan ferdes fritt langs vannet.

Gjennom de siste 10 årene har forskjellene mellom folk økt gjennom en sterk vekst i privat rikdom, og blant de mange skapes det store forventninger også til offentlige, som ikke har den samme veksten i inntekter.

Sterk vekst i privat rikdom setter også strandsonen under press. Flere har råd å bygge ut og privatisere langs vannet. Eiendomsmarkedet gjør det lønnsomt å kjøpe skarpskodde jurister for å få igjennom en dispensasjon for utbygging i strandsonen.

Det er utfordrende for kommunen å følge opp dette presset, men den utfordringen må vi håndtere og forvalte, på vegne av hele samfunnet, vår strenge strandpolitikk slik at strandsonen fremdeles skal være tilgjengelig for alle.

Avisen ser det ikke alltid på den måten, men kritiserer ofte våre vedtak. Avisen skriver om saker som har fått avslag, og går i forsvar for utbyggers argumentasjon, uten å skrive om den helheten som våre dyktige saksbehandlere er pliktet til å ivareta på vegne av oss alle, gjennom planer og lover som vi folkevalgte har vedtatt på vegne av innbyggerne.

Det er enkelt å forstå utbyggers frustrasjon, helt isolert, men alt henger sammen med alt, og når noen får tillatelse vil alle ha tillatelse.

Dispensasjoner skal kun gis i svært sjeldne tilfeller der fordelene ved å gi en dispensasjonen må være større enn det hensynet loven er ment å ivareta. Å avvike fra dette vil føre til en bit for bit utbygging som er umulig å reversere.

I sum, og på sikt, vil det gi dårligere tilgang for allmenheten i strandsonen.

Jeg undres noen ganger over at avisen setter kommunen i dårlig lys fordi vi overholder lovverket. Det kan bidra til å undergrave kommunens integritet og myndighet i den svært viktig jobben som gjøres for å ta vare på fri ferdsel i strandsonen.

Vi sier et sterkt ja til å forvalte vår fantastiske natur og kulturarv nasjonalt, regionalt og lokalt, til det beste for de som skal komme etter oss.

Vi sier nei til å bygge ned natur i bytte mot det som presenteres i glansende brosjyrer med fristelser som lover arbeidsplasser og vekst.

Dette har vi erfaring med fra tidligere, og vi har lært å være kritiske.

Vi må si nei til prosjekter som har en slik form at søknad om bruksendring til private hytter, med begrunnelse i ulønnsom næringsvirksomhet, havner i politikernes hender etter at byggverket står ferdig.

Dette er en form for kamuflert privatisering vi må si nei til fordi vi sier ja til seriøs næring og ja til natur og fri ferdsel.

Vi sier ja til utvikling av Østlandets største fiskerihavn i Utgårdskilen. Det er betenkelig at Fredriksstad Blads Jon Jacobsen må trekke frem 12 år gamle planer i sin kritikk.

De siste årene har det stort sett vært vekst og optimisme i Utgårdskilen. Unge fiskere har etablert seg, og nye har startet opp.

Vi har også lagt inn fremtidige arealer til næring i den nye kommuneplanen, slik at det kan være mulig å satse videre på det vi kan dyrke og høste i havet.

Vi har også lykkes med å få til en egen skoleklasse, med klasserom i Utgårdskilen, der unge skal få muligheten til å ta fangst- og fiskeutdannelse.

Mange av disse ungdommene har fått lærlingplass på noen av Utgårdskilens fartøy.

På Hvaler er det stort engasjement, og det er ikke alltid populært med endringer. Det er fordi folk på Hvaler elsker sitt Hvaler, og mange er ofte på vakt i redsel for inngrep som ødelegger vår natur eller kultur.

Vern er også et fortrinn som kan gi vekst. Det krever tid og god planlegging, fordi vi har mange hensyn å ta, og vi skal lytte til alle de forskjellige stemmene som ønsker å uttale seg, før vi fatter vedtak.

Det er demokrati på sitt beste, aldri effektivt, men tross alt det beste vi har.

Det skjer mye bra på Hvaler. Vi har svært god tilgang på fibernett gjennom Hvaler bredbånd, noe som gir innbyggere og andre som har lyst til å flytte til oss, en grenseløs mulighet til å etablere næring og arbeidsplasser her ute i havgapet.

Vi har bygd ut sykehjemskapasiteten, omsorgsboliger og helsetun. Vi har nylig åpnet ny gang og sykkelvei, vi gleder oss over hotellplaner på Skjærhalden, utvikling av fiskerihavna i Utgårdskilen, tilrettelegging av boligområder for leiligheter og rimeligere boliger, måltider til ungene på vår nye skole, utvidet fritidsklubb etter skoletid, småskala næring og reiselivsnæring som høster av vårt nei til nedbygging av strandsonen.

Vi har også en aktiv og dyktig næringsforening som vi samarbeider med.

Vi har dyktige entreprenører og håndverksbedrifter som spesialiserer seg, og finner kreative løsninger på våre krevende forhold, der mye er båndlagt i vernebestemmelser, i tillegg til mye mer som blomstrer på Hvaler, som ikke får plass her, men som jeg gjerne skal fortelle om til Jakobsen hvis han vil besøke oss her ute i øyriket!

Vi prioriterer Hvalers egenart, og da må vi ta ansvar og si nei til noe, bare da kan vi si ja til å ta oss inn i fremtiden, i takt med alt det vi elsker på vårt Hvaler.

Mona Vauger

Orfører