- Hvorfor der!!!?, nøysomhet og bading

- Hvorfor der…..!!!?

Det vi i sin tid kjøpte i den lille landsbyen en time nord for Roma, var et helt vanlig hus i en helt vanlig landsby i en helt vanlig del av Italia. Det kunne i grunnen ikke vært med vanlig.

Spektakulære bygninger eksisterer ikke her. Dramatiske landskaper er totalt fraværende, og leter man etter en serie med små, romantiske serveringssteder hvor Disney har hatt ansvaret for scenografien, ja, da er vår lille landsby et feil sted å lete. 

Mennene rundt oss minner absolutt ikke om "Dolmio-mannen" og kvinnene i landsbyen er ikke alle ferme, blide og temperamentsfulle. Det vil si….. jo, temperamentsfulle er de… alle sammen!

Det vi forsøker å forklare Hvaler Budstikkes lesere, er at vår lille landsby gir nok norske besøkende både et litt anonymt og kanskje skuffende førsteinntrykk.

Vi møtte, for eksempel, et hyggelig par nede på Skjærhalden, som tidligere hadde vært i et bryllup i nettopp vår landsby. Stolte fortalte vi at vi hadde kjøpt et lite hus i denne landsbyen. Deres respons var kort, konsis og talende:

"HVA? HVOFOR DER!!!?"

Huset vi kjøpte var eiet av en norsk familie før oss. Det var en medvirkende årsak til at vi kjøpte nettopp det huset. Med norske selgere visste vi at strøm, vann og varme virket. Det vi kjøpte, var det vi så. Ingen overraskelser. Og takk for det.

Et slitent "Vertskap fra Hvaler" skal ikke behøve å bruke den sårt tiltrengte ferien i september til å kommunisere med italienske håndverkere……

Vi er glade for at vi valgte denne løsningen, og har i alle år levd et stille og rolig liv.

Dette i sterk kontrast til livet på Gjestgiveriet.

Gode naboer

Rundt oss i via Roma har vi naboer, som alle har sin historie å fortelle.

Rett over gaten har vi Murando, en eldre herre med en lang karriere bak seg som servitør. En slik karriere setter tydelige spor i en gammel kropp, men vi har enda ikke møtt Murando uten at han med stort smil har hilset og spurt (antar vi, det var det med dialekten da….) om hvordan vi har det, når vi ankom landsbyen og når vi skal reise hjem til Norge igjen. 

Murando lever et nøkternt liv og har lite oppsparte midler etter over 50 år i bransjen, men han greier seg selv. Vi setter med stor glede en generøs pose på trappen hans med det som måtte være igjen i kjøleskapet når vi skal reise hjem til Hvaler. Ja, og en flaske vin.

En annen nabo, Franco, er også en herre i livets høst. Vi kaller han bare for Blomster Ole, siden hans største glede er å stelle med blomstene som står på sin trapp og balkong.

I sesongen (som i grunnen er i store deler av året) er det en fryd å se alt det grønne, og det er helt tydelig at Blomster-Ole legger prestisje i å ikke kjøpe nye blomster eller planter.

Det er nemlig stiklinger og avleggere overalt. 

Lene har også fått gleden av å motta både liljer og alpefioler som Blomster-Ole har hentet til henne fra landsbyens utkant. 

I løpet av årene har vår nabo også dekorert vårt inngangsparti med blomster og planter. Først litt forsiktig, med en vakker liten rosebusk plantet i en terrakottapotte. Etter hvert eskalerte dette til vi nådde et punkt hvor vårt inngangsparti så ut som en lokal utgave av Babylons hengende haver.

Alt i beste mening, men det ble for mye for et nøkternt par fra Norge.

Blomster-Ole smiler og hilser fra sin skog av planter – vi smiler og hilser tilbake.

Nøysomhet

Under huset vårt har vi en liten kjeller som vi i grunnen aldri hadde ryddet eller tømt. Minner fra forrige eiers strandliv, oppussing og friluftsaktiviteter hadde i for mange år preget den lille kjelleren.

For to år siden bestemte vi oss for å rydde og tømme.

Det store spørsmålet ble, hvor skal vi hive alt dette?

Det er Lene som er den mest praktiske av oss, og hun foreslår at vi skal løfte ut av kjelleren det vi ikke vil ha, og så setter vi opp en plakat med;

"Alt gratis – bare forsyn dere!"

Som sagt så gjort.

Etter noen timers sjau, sto alt rukkelet på gaten, inkludert en brukket strandparasoll, 11 keramiske fliser i ulike størrelser, et trillebord i plast med kun to av fire hjul montert, og ikke minst en sliten serie IKEA plakater i klips-rammer fra det forrige århundre.

Klokken 19.50 var vi var ferdige med ryddesjauen. Da var fortauet fullt, plakaten oppe, og vi gikk for å spise middag.

Morgenen etter, da Floke og Lene skulle gå sin morgentur, var absolutt ALT borte.

I løpet av kvelden og natten hadde landsbyens beboere plukket opp det de kunne, og kun latt "salgsplakaten" ligge igjen.

Snakk om nøysomhet og ikke minst et strålende eksempel på gjenbruk!

På badet

La oss bare slå fast med en gang, italienere flest er svært opptatte av hygiene og renslighet. Dette gjelder i dagens Italia, men også de gamle romerne, og før det etruskerne for nesten 3000 år siden. 

Det har resultert i etableringen av et utall offentlige og private bad – eller "terme" som de heter. 

Historisk sett har badene blitt brukt som et sted hvor man får vasket seg skikkelig, men også et sted hvor man treffer andre, får snakket og diskutert det som opptar en.

Termalbadene er alltid etablert i nærheten av en permanent vannkilde, som på grunn av intens varme fra jordens indre gir fra seg en endeløs strøm av naturlig oppvarmet vann, som inneholder en lang rekke mineraler som igjen virker helsebringende på oss mennesker. 

Gjestgiverens arvede tendenser til reumatismeplager blir helt borte etter 3 ganger i badet. Det er helt sant.

Det badet vi liker best heter "Terme dei Papi" – Pavenes Bad – og ligger i byen Viterbo.

Navnet ble gitt til nettopp dette badet, fordi Viterbo har en fortid som pavens residensby, og paver må jo også bade, må vite! 

En lang rekke andre fremtredende personer har gjennom historien gått fast i dette badet – og nå altså oss fra Hvaler.

Nye badegjester registrerer omgående den intense lukten fra badet, som svovelen i vannet utløser. Det kan oppleves som om befolkningen i hele den nordre delen av Lazio har spist rause porsjoner med norsk fårikål og nå aktivt bedriver flatulens!

Men man blir fort vant til duften, og nå forbinder vi den kun med velvære.

Hvor ofte bader vi, spør dere? 

Vel, på vinteren bader vi i alle fall to ganger i uken, og på spørsmål om hvorfor vi ikke bader oftere, så er svaret "det har vi ikke tid til".

Hovedårsaken til at vi bader på Terme dei Papi er at det er det stedet i verden hvor vi slapper mest (og best) av.

Sammen med andre som søker akkurat det samme som oss, ligger vi helt stille i vannet og kjenner at utfordrende tanker og følelser forsvinner.

Tanker med dypere klangbunn kommer sigende, og samtaler om livets eksistensielle sider utveksles på en stille, nesten kontemplativ måte. Vannets temperatur på 49 grader i den ene enden av bassenget og 32 grader i den andre enden, sørger for å stelle med kropp og sinn på en måte og med en hastighet, som burde gjøre en samlet, norsk psykologiprofesjon misunnelig.

Og så kan man bare undre seg over hvor hoiende barn med armringer og travle og støyende voksne befinner seg?

Vi forstår etruskerne, romerne - og i dag moderne italienere. Det å besøke terme er sunt både for kropp og sinn. Deilig er det også.

Vi er sikre på at et besøk på "Terme" er som en investering i fysisk- og mental folkehelse. Vi har merket det og har blitt avhengige!

- Tusen takk...

 … for at dere, lesere av Hvaler Budstikke, leser reisebrevene våre, og for at dere fortsatt sender spørsmål og kommentarer.

Her er et av dem: "Må man snakke italiensk, eller snakker de engelsk i Italia?

Svaret er enkelt; "nei og nei".

Få snakker engelsk her ute på landet, men de fleste er høflige og VIL gjerne forstå. Oppskriften blir derfor en kombinasjon mellom norsk – engelsk – gestikulering og en passe porsjon med illustrerende lyder.

Bruk oppskriften til å bli positivt overrasket når dere trenger hodepinetabletter på et apotek. For ikke å snakke om noe lakserende når pastaen virkelig har satt seg.

Fortsett å sende oss spørsmål og kommentarer på elgheim@hvalerestgiveri.no

Følg oss videre på vinter-reisen – vi er tilbake neste lørdag.

SALVE – VÆR HILSET!