Tenk om et enkelt tiltak som intensiv gangtrening løser eldrebølgen

Da regjeringen tidligere i år la frem reformen “Bo trygt hjemme” snakket statsminister Jonas Gahr Støre og helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol varmt om tiltak som gjør det lettere for eldre å bo hjemme lenger.

Det er klokt og nødvendig at de to topp-politikerne er fremme i skoene for å komme eldrebølgen i møte. Ikke minst fordi en rapport fra KPMG i 2020 slo fast at tjenesten svikter.

Vi - i Norsk Fysioterapeutforbund - vil hjelpe statsministeren, helse- og omsorgsministeren og norske kommunepolitikere til å finne veien ut av problemene.

For tenk om et så enkelt rehabiliteringstiltak som høyintensiv trening for eldre er løsningen?

Vi har tro på at det i det minste kan være et særdeles godt tiltak som får enda flere eldre på beina raskere, og enda flere eldre til å kunne bo i egen bolig langt lenger.

Vi har forskningen i ryggen. En studie ved Aker helsearena i Oslo, gjennomført på i alt 110 pasienter over to år, viste at høyintensiv gangtrening på tredemølle, gulv og i trapper ga raskere og bedre resultater enn mange andre tiltak.

Ved Forsterket rehabilitering ved Aker sykehus i Oslo har de satt intensiv gangtrening i system, og kan vise til formidable resultater for enkeltindivid og dermed også for samfunnsøkonomien.

Hva er så problemet? Hvorfor settes ikke disse – og andre enkle tiltak - i system over det ganske land umiddelbart?

Svarene er – dessverre – flere:

1. Antall helsepersonell øker i kommune-Norge, men det satses på pleie- og omsorgspersonell, ikke på personell med kompetanse på å forebygge og rehabilitere. Det er blant annet nedgang i relativt antall fysioterapeutårsverk per 10.000 innbygger, noe som innebærer at pasienter må vente i opptil seks måneder på opptrening. Dermed er muligheten for å trene seg opp til optimal funksjon redusert.
2. Pasienter opplever at de selv må ta ansvar for å få tilgang til rehabiliteringstilbudet. Det fordi det svikter i vekslingene mellom sykehusene og mellom spesialist- og primærhelsetjenesten. Flere pasienter opplyser at de sliter med å finne ut hvem som leverer rehabiliteringstjenestene og flere opplever manglende kompetanseoverføring fra spesialisthelsetjenesten til primærhelsetjenesten
3. Forskningen på rehabilitering er mangelfull
4. Den økonomiske effekten er ikke godt dokumentert, men det finnes eksempler på at vi kan spare over én million kroner per pasient på å investere i rehabilitering av pleietrengende pasienter
5. Færre pasienter mottar rehabilitering i spesialisthelsetjenesten. Det viser en rapport Helsedirektoratet ga ut i 2020 – det svekker rehabiliteringsmiljøene ved sykehusene og fører til at pasienter får ulikt tilbud avhengig av hvor de bor
6. Private rehabiliteringsinstitusjoner sliter med omfattende og tidkrevende anbudsrunder, noe som bidrar til svekkede fagmiljøer og rekrutteringsutfordringer

Dette kan gjøres:

Hva er så svaret på utfordringene og problemene?

Noen er åpenbare, som mer forskning som viser nytten og effekten, et system som gir en mer helhetlig og tverrfaglig tilnærming til rehabilitering og opprettelse av koordinatorer til alle som trenger det.

Flere stillinger til fysioterapeuter og andre profesjoner som jobber med rehabilitering, hadde også løst mange av utfordringene. Det er heller ikke kostbart å ansette en fysioterapeut i kommunen eller opprette et driftstilskudd.

En avtalefysioterapeut koster en kommune 531 360 kroner i året. Når en kommune ansetter en fysioterapeuter, følger det med 240 780 kroner i fastlønnstilskudd hvert år.

Vår påstand: De pengene sparer kommunen raskt inn, blant annet fordi innbyggerne kommer raskere tilbake i jobb og kan bo hjemme lenger med færre kommunale tjenester.