- Hegrene fikk en forferdelig start i år

Hegrerop er ikke vakkert, men det som er vakkert er å se en hegre komme seilende med beina utstrakte, krok på halsen og lande i furutopper i solnedgang - eller soloppgang.

Det som er vakkert er å se dette utfolde seg rett utenfor vinduet, i furutoppenes horisontlinje i høyre vindusfelt, mens jeg sitter ved spisebordet og løser kryssord, drikker kaffe eller spiser et eller annet.

Det som er vakkert, er å få bo som nærmeste nabo til vill natur. Å få bo i paradis, her på Skjærhalden.

Første våren vi fikk oppleve dette eventyret var våren 2021, nesten et år etter at vi flyttet hit, og jeg ble ganske gal av begeistring!

En jeg møtte ute på tur, speidende etter disse praktfulle dyrene og redene deres, sa at han hadde tellet 8 reir bortover furutoppene langsetter rådhuset, og videre oppover lysløypa og kraftgata.

I et syltynt furubelte mellom sti, kraftgate og langsmed eneboliger hadde vi fått en hekkende koloni med ville hegrer!

Forhistorien vet jeg lite om, men her var de: Åååå så fantastisk!!!

Jeg leste meg opp om disse vakre skapningene, og holdt ut de hese skrikene både sent og grytidlig - for det minnet meg om at livet lever. Det er kalleropet når den ene maken kommer hjem til redet med mat, og når et par unger stemmer i etter hvert, blir det voldsomt. Men det er verdt det, eller? Det er vel en liten pris å betale for å få bo side om side med skaperverket? Eller??

Jeg har ventet og speidet etter hegrene til de endelig kom seilende over furutoppene også i 2023.

Hegrene fikk en forferdelig start i år; både rydding og saging i kraftgata, saging og tynning bak noen av villaene og kraftig blåsort røykutvikling i det samme området langs stien vi bruker nesten daglig.

To reir hadde trerydderne latt stå igjen, og det er jo snilt og innenfor loven. Men reirene ble nå så utsatt for vær og vind at i det ytterste redet så vi hegrer kun én gang etterpå. I det andre reiret holdt foreldrene ut, bygget videre på redet - og jeg håpet fortsatt …

I dag, 27. april, måtte vi gå litt utenom stien på grunn av usedvanlig mye vann, og da fant jeg to knuste egg på bakken. Blå, nydelige egg, omtrent på størrelse med store hønseegg.

Rett opp fra eggene var det siste reiret.

Den siste tøffe tiden med regn, vind og kuldeperioder ble vel for mye for hegreparet i det nå så utsatte reiret, at de ga opp. Eggene ble da et lett bytte for skjærer eller kråker som også bor her, vil jeg tro.

Så nå spør jeg meg: Klarer vi virkelig aldri å bo i pakt med den lille naturen vi har igjen? Vi som bor som nærmeste nabo til en liten perle av en nasjonalpark? Måtte vi hugge, sage og rydde akkurat der akkurat da??

Har Hegra fløyet over furutoppene for siste gang?

En trist nabo …