MS Hvaler: - Urolig farvann - Vi setter sjøben!

Vi kjenner litt på det samme nå. Alle vi som har et forhold til den gamle rutebåten "HVALER". Vi kjenner et lite stikk av håpløshet, en aldri så liten skuffelse, noe som ikke ser ut til å bli akkurat slik vi trodde det skulle bli…..ja, som vi hadde håpet. Så inderlig! Og vi manøvrerer for tiden i urent og urolig farvann på mer enn en måte. Og ikke bare på sjøen!

Sertifisering som passasjerskip

I skrivende stund er M/S HVALER enda ikke sertifisert som passasjerskip. Båten er ikke "godkjent". 

Det var Direktoratet for Sikkerhet og Beredskap som gjorde det klart for oss at generatoren (som lager strøm i båten), innkjøpt ny i 2008, ikke kunne godkjennes. Den var innkjøpt hos en lokal leverandør i byen vår, men nå viser det seg altså at den utrolig nok ikke er tilpasset sjølivet. Så DSB satte ned foten for videre bruk av denne. 

Vi rettet ryggen, "satte sjøben", og bestilte ny. Det betyr en ekstra omkostning på rundt 90-100.000 kroner.

Testtur med alvorlig uhell – og en viktig erfaring! 

Likevel fikk vi fartstillatelse for testtur nummer tre. Det ville være viktig å kjøre motoren varm og god, og teste alt vi kunne av mekanisk utstyr. 

Det forsto heldigvis Sjøfartsdirektoratet godt. Men: Det var som en kjempestor "brottsjø" slo inn over akterdekket like utenfor Halden, på tross av at vi hadde en flott tur i strålende solskinn under bruene ved Svinesund inn Ringdalsfjorden. 

Motoren gikk som den skulle. Havet flatt. Ved Brattøya, 300 meter fra Halden havn ble reversering (gir-system) testet. Da var det slutt på idyllen. Giret låste seg i "akterover", og på svært kort tid møtte vi solid norsk fjell. 

Roret brakk av festet, vi fikk med nød og neppe berget det fra å gå til bunns. En privatperson med sin båt, og Halden havnevesen kom oss til rask unnsetning! 

De fikk oss til havn – tusen takk for snarlig hjelp til dere! 

Taubåten RAILO hadde vi avtalt skulle bistå hvis problemer ville oppstå. Fire timer senere var vi tilbake på Isegran – vel fortøyd. 

Hva hadde ført til dette? 

Våre flinke maskinister og øvrig teknisk kyndige medarbeidere, har etter flere gjennomganger av hendelsen konkludert med at olje i reverseringskassa (girkassa) ble overopphetet, og derved mistet sin evne til å opprettholde et nødvendig trykk som skal styre funksjonen for reversering. 

Roret som fikk en skade, ble raskt reparert hos Halden mekaniske, og det hele ble montert og klargjort på Engelsviken slipp. Tusen takk til Lars Morten Nilsen som overlot sin plass på slippen til oss! For på Isegran var det ikke plass på slippen. Der er slippen opptatt frem til våren 2025.

Tilbaketuren fra Engelsviken til Isegran ble en ny testtur der vi sikret god kjøling. Gjennom denne testingen ble det ikke oppdaget noen tendens til svikt i reverseringen. Men vi skal naturligvis fortsette å prøve ut dette på flere nært forestående testturer før båten vil bli sertifisert. Sikkerhet prioriteres fremfor noe annet!

Kommunal skvalpesjø

Men i urent farvann kommer skvalpesjøene gjerne fra mange kanter. Vi hadde nå hatt to alvorlige hendelser som klart forsinket fremdriften mot sertifisering. 

Den tredje var under "oppseiling", og var av et annet kaliber. 

Nå var det kanskje skvalpesjø som hadde gått over til brottsjø. For allerede i 2015 var det klart for oss, at når vi flyttet fra Seut til Isegran, så håpet vi at dette bli vår permanente hjemmehavn. Og med kommunens velvilje på den tiden, var vi aldri i tvil om at forholdene ville bli lagt til rette for at båtens drift kunne ha sin base der. 

Borg Havn satte opp ny brygge for M/S HVALER, byggetillatelse for sjøbu var allerede innhentet av Fredrikstad museum på våre vegne, og kontorlokaler ble sikret. 

For fire år siden inngikk vi så avtale med kommunen om at vi skulle kunne leie den tidligere vaktmesterboligen på Isegran uten vederlag, mot at vi pusset opp dette ganske så nedkjørte huset innvendig. 

Og huset i to etasjer, samt kjeller, pusset vi opp, la om store deler av el-anlegget, fornyet all innredning og tok det i bruk som "rederkontor" etter mer enn to års innsats. Samtidig ble det godkjent som en del av vår beredskapsplan, der vi i gitte tilfeller kan motta pårørende eller andre ved akutte behov. 

Straks all oppussing var ferdig, inviterte vi kommunens jurist på visning. Da kom brottsjø og skvalpesjø på en gang. Og vi mottok snart oppsigelse med "tilbud" om ny leieavtale - nå med husleie på nærmere 5000.- pr. mnd. 

At vi hadde holdt vår del av avtalen, forhindret etter juristens mening ikke at kommunen kunne "fantegå" denne. Det var jo vedtatt et nytt utleie-reglement, må vite, og administrasjonen utførte bare politikernes vilje. 

Slå den!

Økonomi med slagside 

At vi har brukt tid og ressurser på arbeidene mener Fredrikstad kommune nå at vi ikke får motregnet mot leiesum. Her skal det penger inn i kommunens kasse! 

Og sjøbu på kaia, slik det er bygget mange av på Isegran, ja, det kan vi tydeligvis glemme.

Et par andre tiltak som ville gjort driften av båten enklere, er heller ikke til å tenke på før det nylig etablerte Isegranutvalget har sagt sitt. Og nå har vi ventet på flere avklaringer i tiden, helt tilbake til 2015. 

Vi får ikke en gang lov til å lagre vinterstativet for presenning på Isegran, eller sette opp en rullestol-rampe for bevegelseshemmede foran inngangen til vaktmesterboligen. 

Vårt anslag er at vi taper ca. kr. 400.000.- på kommunens "snu-operasjon" i leieforholdet. Og vi taper ytterligere 30.000 kroner årlig på å måtte kjøpe tømming av toilett-tanker. 

For en organisasjon som baserer seg på frivillig innsats, der ingen får noen form for betaling for arbeidet, og der det likevel skal holde mer enn hardt at det skal bli penger igjen av drifta til båtens vedlikehold, er dette mildt sagt problematisk.

Naturkreftenes brottsjø, stampesjø eller skvalpesjø kan man forholde seg til, når man vil ferdes på sjøen. Det kan være krevende, men man tar sine forholdsregler. Man lærer sjømannskap. Verre er det når slike fenomen dukker opp i form av uetiske avtalebrudd, der en stor og sterk avtalepart regelrett – med eller uten politisk dekning - meier ned en frivillig dugnadsgjeng, en venneforening, og en rekke andre interessenter som er med for å ta vare på landet vårt, verdiene våre, og formidle historien og gi identitet til kommende generasjoner. 

For det er ikke kun intetsigende vrøvl når så mange hevder at kunnskap om historien vi er en del av, er identitetsskapende. 

Det brenner en motivasjon hos mange for å formidle vår nære historie til nye generasjoner. Frivillig og intenst har mange deltatt gjennom 30 år i en felles dugnad for å bevare et klenodium for Østlandet som M/S HVALER faktisk er.

Støtte til frivilligheten

Vi er mange nå som har en ubehagelig følelse av, i stedet for å oppleve en støttende kommune, kjenner oss støtt ut i mørke. Skjøvet bort fra et tidligere konstruktivt samarbeid, der vi kjente på velvilje fra kommunens administrasjon. 

Fra Stiftelsen D/S Hvalers side må vi bare beklage at det er blitt slik overfor dere som nå er våre medlemmer og samarbeidspartnere for øvrig.

Alle 600 medlemmer i venneforeningen vår, dugnadsgjengen med partnere, venner og bekjente, ja, alle de som følger med oss på Facebook eller andre steder. 

Ikke minst også vernemyndigheter, øvrige kommuner, fylkeskommuner, sponsorbedrifter og leverandører, fartøyvernsentre landet rundt, skoler vi samarbeider med, alle som har bestilt tur med M/S Hvaler denne sommeren, eventbyråer, Hvaler kulturvernforening, og sikkert mange, mange flere.

I dette noe begredelige lyset av et budskap glemmer vi ikke at sommeren står for døren. Vi arbeider ufortrødent videre mot å kunne kjøre turer med alle som ønsker det, så snart vi kan få skuta klar, og sier:

- God sommer!

Vennlig hilsen Knut Alnæs, leder i Stiftelsen DS Hvaler