Mat og vin
En Første Reis på Første Klasse
En aften på Første Reis er en aften på Første Klasse. Vinimportørens middag var intet unntak.
Første gang, altså. Det var min førstereis på en av Torild
Sørensens og Første Reis’ aftener – og jeg kan like godt avsløre det med en gang; det skal ikke bli den siste.
Vinimportørens middag ble nemlig en fornøyelig affære. Du blir møtt av en hyggelig betjening, som har gjort alt klart til du ankommer den rorbu-lignende sjømatrestauranten ved bryggekanten på Skjærhalden - som har så uendelig mye mer å by på enn bare sjømat.
Så hvorfor ikke en av de inviterte aftenene, tenkte jeg.
Som tenkt, så gjort. Vinimportørens middag ble en aften å huske...
Arbeidsjern
"Arbeidsjernet" Torild la siste hånd på verket sammen med de andre servitørene, før kundene strømmet på til sin bestilte aften.
En aften i vinimportørens tegn betyr mange glass på bordet til hver enkelt. Glassene bugnet over de tre langbordene som var dekket til 60 forventningsfulle gjester. Skinnende rene og nypussede glass som speilet seg i det akkurat passe dunkle lyset inne i restauranten. Følelsen av å skulle spise på Første Klasse kom med en gang.
Førsteklasses miljø
Miljøet på Første Reis er imponerende hyggelig. Det går ikke an å komme inn på Første Reis uten å føle seg både velkommen og ivaretatt i hyggelige omgivelser.
Servitørene er akkurat sånn passe "på" - akkurat slik jeg liker det. Ikke dominerende synlige, men de er alltid der når du trenger dem. Blide, høflige og hyggelige er de også. Du føler at de trives på jobb.
Og i bakgrunnen (og i front) styrer innehaver Torild Sørensen logistikken med stødig hånd. En prat med gutta som betjente kjøkkenet "før avspark", hadde gjort sine saker på forhånd, slik at logistikken rundt det å ha 60 gjester som skal serveres åtte måltider parallelt, skulle gå "smud".
Ujålete
Og "smud" gikk det. Først ble vi ønsket velkommen av innehaver Torild Sørensen, som hadde tatt med seg sin faste vinimportør, Arnt Roar Strøm fra Vinaroma opp på podiet.
Her ble vi introdusert for både menyen og vinkartet på en forståelig og ujålete måte – helt i tråd med Torild Sørensens stil. Jeg forstod med en gang at her var vi "dus" med de som virkelig har greie på mat og vin.
Etter et hyggelig glass med velkomstvin, og en god porsjon small-talk med arrangører og gjester ved samme bord, skulle vi gå løs på menyen.
Jeg er sikker på at gjestene denne kvelden følte de fikk akkurat passe med tid til å bli kjent med hverandre. Jeg følte det i hvert fall slik. Verken for kort eller for lenge, før den første retten skulle komme på bordet.
Jeg følte på en akkurat passe mengde sosialt samvær før samtaleemnet ble bragt over på rettene som skulle serveres og nytes.
Interessant var det også å få opplyst at vinimportøren hadde valgt vin, før innehaver Torild valgte spisemeny. Menyen ble altså valgt i forhold til den vinen importør Arnt Roar selektivt hadde plukket ut til denne spesielle aftenen.
Vinvalgene og matrettene
Første rett på bordet var "crostini med kremost med løyrom, gressløk og rødløk, samt en Crostini med paté, syltet sopp og syltet tranebær".
I vinglasset ble det til denne forretten servert en italiensk Mosnel Franciacorta Brut Nature – som altså ikke er en Proscecco, men en Franciacorta.
For å si det slik. Small-talken stilnet rundt alle bordene. Det her var delikatessemat med smak og konsistens på øverste hylle.
Deretter gikk det slag i slag gjennom ytterligere sju retter. Vi fortsatte med gratinert sjøkreps, med en nydelig og smakfull sjy. Sjøkrepsen ble matchet med et glass Roger Champault Sancerre Blanc fra Loire i Frankrike.
Her stod høydepunktene i kø – uten tvil – men for min egen del, kom det ypperste høydepunktet da de hyggelige servitørene presenterte oss for ovnsbakt ørret med urteklokk, sandfjordsmørsaus med ørretrong, og gressløk. Den medium behandlede fisken formelig smeltet i munnen, med en behagelig og fin smak fra urtelokket, rognen, smøret og gressløken. Til denne retten ble det servert i glasset en hvit Luzy-Macarez Macon Villages som matchet meget godt.
Skogsoppsuppen med ristet pancetta fulgte deretter, og til denne, for her ble faktisk maten valgt før vinen, ble det valgt en Vermouth. Det var mange nikkende gjester rundt bordene over kombinasjonen kremet skogsoppsuppe og den italienske, gylne skjønnheten i glasset.
Vi nærmer oss "hovedrettene", og her hadde vinimportør Arnt Roar valgt en type vin som jeg personlig aldri hadde smakt tidligere. En rød Sancerre er ikke vanlig kost i varesortimentet der jeg handler, og i hvert fall ikke hjemme i mitt eget vinskap.
Det kan det fort bli en endring på nå, etter å ha drukket et glass av Roger Champault Sancerre Rouge. Til denne vinen ble det servert en nydelig grønnsaksrisotto med kylling fylt med blå castello. Her snakker vi risotto i særklasse.
En åtte retters middag kan være drøyt for mange. Første Reis og Torild har løst det med fornuftig mengde i hver rett.
Men nå skulle vi ut på en Første Reis til Amerika – nærmere bestemt til California og Edna Valley for å smake nærmere på Pinot Noir-druen.
Pinot Noir er en druesort veldig mange nordmenn elsker. Undertegnede er en av dem, og jeg ble ikke mindre forelsket etter å ha smakt på Baileyana Firepeak Pinot Noir. På tallerkenen ble vi servert en søt og innbydende bjørnebær- og hoisinglasert svinefilet, med tomatsalat.
Svinefilet er vanligvis ikke min største favoritt, men kombinasjonen med den søte glasuren og tomatene gjorde den både innbydende og meget smakfull.
Vi nærmer oss magen full, og dessert, men først skal vi reise tilbake til Italia, og nyte enda et glass med Pinot Noir. Rødvinen Monastero La Pineta Pinot Noir står garantert på min handleliste neste gang jeg skal på vinjakt.
Retten som ble valgt til var intet mindre enn en anderagu, sprøstekt skinn og fersk pasta. Dette ble rett og slett enda en perfekt kombinasjon med de gylne dråpene i glasset.
Nevnte vi desserten? Nei, den kommer jeg til nå. Jeg er (uheldigvis) ikke noe stor fan av desserter, men her ble jeg atter en gang satt på en test med min egen matkultur.
Desserten Nøttebunn med sjokoladekrem, frostet bringebær og revet sjokolade «smalt i sikringsboksen», som en berømt mopedist fra Ytre Enebakk ville sagt det. Jeg var solgt – igjen.
En aften å huske
Oppsummert var dette en Første Reis jeg vil huske – og anbefale. Prisen på 1400 kroner synes stiv ut på papiret. Etter å ha opplevd stemningen, personalet, servicen, vinimportørens informasjonsflyt om vinene og vindistriktene, innehaver Torilds presentasjon av de åtte rettene, maten og vinen, er jeg ikke i tvil; her får du mye for pengene.
Se bilder av matrettene her:
(Alle matfoto tatt av kjøkkenbetjeningen på Første Reis)