- Dilemmaet Oslofjorden

Siden slutten av 1700–tallet og starten på den industrielle revolusjonen, har Oslofjorden blitt brukt som søppelplass for utslipp av diverse produksjonsrester, syrer, baser og ulike giftstoffer og metaller, blant annet kvikksølv. Utslipp fra giftige avgasser i lufta har også funnet veien til fjorden via regn.

Det samme har avrenning fra et industrialisert jordbruk med bruk av giftige sprøytemidler, såkalte plantevernmidler, jordmasser fra høstpløying, samt tarmbakterier og nitrogen fra gjødsel. Flom som skyldes nedbør og snøsmelting bringer også masser i fjorden, og dette vil bare øke på etter hvert som klimaforandringene slår inn med varmere og våtere vær.

Områdene rundt Oslofjorden er de tettest befolkede områdene i Norge med flere store byer. Store mengder kloakk, til dels urenset, har flommet ut i fjorden fra mange kanter. I 2023 var samlet utslipp av kloakk 6,1 millioner kubikkmeter, og 1 kubikkmeter er som kjent 1000 liter. I tillegg gråvann fra husholdninger og industri, som sammen med kloakk har tilført store mengder nitrogen i fjorden.

Fiskere og fritidsfiskere har hatt gode dager, og vi vet at tråling med bunntrål har tatt med seg mye, både av det som man ønsket å få, og bifangst, og fritidsfisket var i mange år ganske uregulert.

Lenge har det sett ut som om fjorden kunne klare dette, men allerede på 70-tallet begynte Naturvernforbundet og andre å varsle om store skader på fisk og natur som skyldes forurensing. 

Vi som bor rundt fjorden kunne fremdeles få fisk både i garn og på snøre, men flyndrene hadde sår på ryggen og hvittingen ble mindre og mindre, og plutselig en dag var alt borte. På slutten av 90-tallet klappet fjorden sammen. 

Fisken forvant, blåskjella forsvant og sjøfuglene ble borte, med unntak av skarv, som har formert seg veldig i nedre glommaregionen.

Heldigvis er interessen for å redde Oslofjorden stor, ikke minst blant fiskerne som lever av den.

Fiskerne som vi kjenner til, og som holder til i Utgårdskilen er p.t. rekefiskere. De har forholdsvis små båter, og er fra én til noen få menn og kvinner som jobber på samme båt. Flåten er stor selv om båtene er små, og med arbeidsplassene fisket genererer på land er det snakk om cirka 130 arbeidsplasser i Utgårdskilen. 

Fiskerne har selv tatt initiativ til å utvikle fisketråler som ikke lenger skraper sjøbunnen, men triller på store kuler som virker som hjul. De har utviklet trålrister som sørger for at fisk ikke kommer inn i trålposen, og størrelsen på maskene gjør at de ikke får med smårek. 

Båtene går i lav hastighet med trålen, fra 1 til 1,5 knop, og merkelig nok tråler de i det samme områdene hele tiden, fordi som de sier, det er der reka er. 

Trålen settes i vann som er dypere enn 60 meter. Tråldørene de bruker er mindre og lettere enn før, ca. 400 kg, og de har en slags fot eller ski som de glir over mudderet på, og sporene etter dørene er smalere, grunnere og mindre enn før. 

Dørene er utviklet av Sintef. 

De moderne trålposene med trillekuler, rister og større maskestørrelse er utviklet av fiskerne selv i samarbeid med Egersund Trålverksted i Utgårdskilen.

Fiskerne har selv stått for en utvikling av rekefisket som har gjort at det i dag er mindre skadelig for havbunnen, og mer bærekraftig enn det noen gang har vært.

Kalnes videregående skole har en såkalt "blå linje", med klasserom over trålverkstedet, og elevene får læretida si på trålbåtene. 

Utgårdskilen er et levende, pulserende lite samfunn som bygger på fiskeflåten, og som vil være borte den dagen fiskerne forsvinner. Fiskerne blir borte, båtene blir borte, Fjordfisk sitt mottak blir borte, Egersund Trålverksted blir borte og elevene fra videregående skole blir borte.

Et trålforbud I Hvaler nasjonalpark vil være irreversibelt og meningsløst. En verdifull næring vil gå tapt, sammen med kunnskap og kultur, sannsynligvis uten at vi har kommet nærmere en løsning for Oslofjorden.

Samtidig er det viktig, ikke minst for kommende generasjoner, at vi reetablerer liv og artsmangfold i fjorden, og at fjorden igjen blir et sted fisken vokser seg stor. 

Denne prosessen må ha mange og ulike tiltak. Det kan være nødvendig å frede flere arealer, men man må se på den samlede belastningen for fjorden.

Fiskerne må være en del av løsningsprosessen, og tiltak som skal settes i verk må være i samarbeid med fiskerne. Frisk Oslofjord og andre miljøtiltak er viktige, men de må balansere; forskere og fiskere må jobbe samme for å finne gode løsninger.

Hvaler SV

ved Barbro Thorbjørnsen Bjørck