Mona Vaugers invitasjon til fiskere og forskere om en felles plattform for gjensidig forståelse og for å tette "glippen" mellom dem

Mona Vauger, Hvalers ordfører , står i en heroisk og prisverdig kamp for å bevare rekefisket slik det er og har vært i over 100 år. Hun kjemper, men med ryggen mot veggen. Tiden spiller heller ikke på lag med henne.

22. april går høringsfristen ut, og ballen er på en annen banehalvdel. Å få til et slikt samarbeid som hun etterlyser vil ta enormt lang tid, om det i det hele tatt lar seg gjennomføre. 

Det er vel mer eller mindre en realitet at de to yrkesgrupper snakker forskjellig språk.

A. Mandatet til Havforskningsinstituttet når det gjelder fiskeri, må være å forske på den innhøstning som den spesifikke art tåler, i dette tilfelle bunntråling etter reker. Dette fisket skal, og må være bærekraftig , vist ved omfattende og storskala undersøkelser. Med andre ord : Forskerens oppgave er å måle rekebestandens størrelse nå og i tiden fremover, samt bunnfaunaens tilstand. Resultatet av denne forskningen resulterer i  kvotetildeling.

B. Mandatet til den enkelte reketrålerfisker - skipper - er derimot å fiske for å få inntekter til familie, og løpende utgifter og eventuelle lån på fartøy. For fiskeren er det essensielle å kunne leve av den næringen han tross alt har. Derav også begrepet "kvoter", som han/hun må forholde seg til. 

Som man ser, er det ikke bare en kommunikasjonsglipp mellom den som bestemmer hvor mye som skal fiskes, og den som må rette seg etter disse anvisninger. Man kan ikke prate seg ut av situasjonen. 

Så vil kanskje noen hevde at det kan oppfattes som "en ovenfra og ned holdning ", som ordføreren antyder, men normene i samfunnslivet er nok slik for mange grupper.

På den annen side er det fullt forståelig at rekefiskerne har vondt for å forstå og akseptere at Oslofjorden og Glomma, som til de grader er forurenset og mer eller mindre snart tomme for fisk, skal belastes deres næring. 

De fisker jo ikke etter fisk, kun reker.

Her er det åpenbart kommunikasjonssvikt mellom forsker og fisker. Hvorfor legger ikke forskningen mer vekt på hva som feiler Glomma og Oslofjorden?

Det som prinsipielt er tragisk, og fullstendig har uteblitt i debatten om fiske eller fredning, er hvorfor ingen stiller spørsmål om forskernes uenighet om rekefisket. Hvordan kan legfolk bestemme , når de som er fagfolk på området ikke er enige?

Noen forskere er bombastiske og sier at alt rekefiske må forbys, mens andre hevder med sterk røst at forskningen er alt for mangelfull til å kunne gi så omfattende beskjeder som at fisket må opphøre.

Når de som forsker på dette har motstridende oppfatninger...hvorledes skal da politiske aktører, som knapt har sett en reketrål, være dommer og utøvende myndighet?

Jeg savner sterkt den edrueligheten som kreves i denne viktige avgjørelsen som rammer en hel næring. Er det virkelig slik at dom skal falle, basert på faglig uenighet og politisk partitilhørighet?

Det blir i så fall en dom som neppe kan være en rettsstat verdig.

Mitt ringe forslag i en særdeles uoversiktlig sak som dette, er følgende:

La rekefisket fortsette med de kvoter og restriksjoner som er, inntil det er gjennomført den nødvendige forskning som kreves for en riktig avgjørelse med så omfattende konsekvenser. 

Dette burde begge parter kunne enes om.

Mvh Ragnar S Thorkildsen