- Folk tror at tråling skraper og ødelegger havbunnen. Det er galt.

Som ordfører for Hvaler kommune, som har den største fiskerihavna på hele Sørlandet - øst for Lindesnes - må jeg bidra til å ivareta helhet, samfunnsutvikling og bærekraft.

Bjørn Tore Kjølholt har gått skarpt ut med kritikk av min kronikk om fremtidens høsting av havet. Han skriver "Hun skaper en ytre trussel, overdriver fiskernes rolle i å beskytte fjorden, og avleder fra de dokumenterte miljøskadene trålfiske forårsaker. Slik retorikk er farlig når den kommer fra en ordfører, da det kan forvrenge fakta og skape misforståelser".

Å beskylde meg for farlig retorikk, at jeg skaper frykt, må jeg nesten smile litt av, med fare for at jeg nå også bli beskyldt for hersketeknikk.

Kjølholt sier at fiskernes erfaring og kunnskap har ingen viktig betydning , at det er bare forskningsrapporter som gir de riktige svarene. Kjølholt konkluderer skråsikkert på noe som er svært komplisert, og som vi ennå ikke har alle svarene på. Samtidig skriver Kjølholt at fiskerne er involvert i forskningen. 

Jeg har deltatt i "Frisk Oslofjord 1", ledet "Frisk Oslofjord 2", og sitter i Oslofjordrådet som har vært med på å utarbeide de 63 tiltakene i "Helhetlig plan for Oslofjorden". Der var ikke fiskerne involvert, bortsett fra en eldre pensjonert fisker fra Vestfold som svært sjelden deltok med viktige momenter fra fiskeriet, men står som referanse i sluttrapporten. 

Kjølholt påstår også at jeg undergraver forskning, fordi jeg mener at fiskernes utvikling av utstyr, metodeutvikling, daglig overvåkning av fjorden under vann bør inngå i kunnskapsgrunnlaget. Alle sider bør belyses. 

Mange av de rapportene og forskningen som Kjølholt legger til grunn er gjort i utlandet og kan ikke sammenlignes med våre forhold. Et av eksemplene som ofte trekkes frem i rapporter er innføring av tråleforbud i Lyme Bay utenfor England. Den type trål (bomtrål) som ble forbudt utenfor Lyme Bay, har aldri vært brukt i Norge etter 1929 fordi den skadet havbunnen. 

Lyme Bay brukes som et bevis på at tråleforbud gir stor økning i biologisk mangfold. Naturvernforbundet har bilde av korallrev på sin hjemmeside, og her skriver de at: "Bunntrålingen drar med seg alle mulige slags fisk, men også en rekke viktige bunndyr som svamp, koraller, sjøfjær og hydroider. I kjølvannet ligger et bredt, ødelagt spor på havbunnen, der dyr, planter – og livsgrunnlaget for fisken – er ødelagt".

Dette gir et helt feil bilde. Det tråles ikke der det er koraller. 

Fiskerne ønsker ikke å ødelegge og flekke opp en trålepose som koster mange tusen kroner på skarpe koraller. 

Tråling er ikke bare tråling. Det kan foregå på mange forskjellige måter. Det tråles ikke etter fisk, og det skrapes ikke på havbunnen. Alt som står i medier og på nettet legger dette til grunn, og skaper en helt helt feil virkelighetsoppfatning. 

Folk tror at tråling skraper og ødelegger havbunnen. Det er galt.

Fiskerne i Utgårdskilen har tilpasset nytt utstyr, og kan ikke sammenlignes med den type trål som er ute på storhavene . 

Dagens tråling foregår i gangfart, altså den samme farten du og jeg har når vi går tur. Altså veldig sakte. Det er to tynne meier som sklir oppe på havbunnen, og resten av trålen svever oppe i vannmassene. Om disse meiene går tungt -30 cm langt ned i havbunnen, slik noen påstår, blir båten hengende og må bruke ekstremt mye diesel. 

Fiskerne har moderne teknologi i dag som styrer dette, slik at de smale meiene sklir oppe på havbunnen.

I dag finnes det svært lite forskning og kunnskap på den type fiske som gjøres av våre rekefiskere i Ytre Olsofjord, og dens påvirkning på havbunnen. Det finnes Niva- rapporter som viser lite eller ingen påvirkning. Det finnes også rapporter som viser til at skånsomt trålfiske være med på å skape mer liv. 

Områder på utsiden av trålefelt kan være nærmest døde, mens det er masse liv der det tråles, fordi det skaper en liten sirkulasjon som skaper næring for arter i økosystemet. Jeg mener vi trenger forskning på vårt fiske og den utvikling som har vært de siste årene.

Kjølholt kommer også med pekefinger på det lille arealet midt i Skagerak som ikke blir fredet, som han mener fiskerne kan fiske på. Det blir litt det samme som å be bonden om å høste korn på svabergene. 

Det er alltid lurt å snakke med de som kan faget før man skal bestemme over andre. I dag fiskes det på noen få , ganske små områder der det ikke er fjell og skog som fiskerne tråler på - slik de har gjort i snart 100 år. 

Fremdeles samme områdene. Det er her det er reker. Det fiskes ikke fisk i Ytre Oslofjord. 

Vi har bærekraftig høsting av havet på Hvaler. Det er kort vei ut til feltene, og det er kort vei til markedene. Fiskerne fisker etter kvoter som er bestemt for å ivareta bærekraften i fiskeriet. 

Reker er miljøvennlig å spise, sammenlignet med storfekjøtt. Det inngår som næringsmiddel, og det elskes av mange. 

Hvis Kjølholt mener dette er et luksusprodukt, kan vi jo spørre oss selv om vi også skal slutte å produsere kjøtt, slutte å dyrke jordbær? Det meste av det vi spiser i dag kan ses på som luksusprodukter hvis vi ikke skal innta havregrøt flere ganger om dagen.

Jeg kjenner Kjølholt som en politiker som ikke er redd for å si det han mener. Selv om jeg er uenig i det han skriver, er det bra for demokratiet, og gir meg nok en gang anledning til å si at det ikke finnes klare fakta på at et tråleforbud i hele nasjonalparken vil redde Oslofjorden; det vil bare redde alle de som har råd til å kjøpe seg en privat sjøbod der de kan legge til med yachten sin i kulisser av det som en gang var Hvalers store fortinn - etter at alt vårt fiskeri er lagt ned. 

Tråleforbud innebærer nedleggelse av fiskerihavna vår.

Som ordfører for hele Hvaler må jeg helt klart bidra til å videreutvikle, og vårt fortrinn er havet og det vi skal høste av i fremtiden. Da kan ikke jeg godta at noen vil ha null-fiske (fiskeri-forbud) i våre havområder, uten andre begrunnelse enn forskningsresultater fra utlandet med helt annet utstyr enn det som Hvaler-fiskerne bruker. 

Det er ikke forsket på områdene sør for Søsterøyene som ble fredet for tråling i 2009.

Hilsen Mona Vauger