EN LITT ANNEN HISTORIE: - Oslofjorden er ikke død, men trenger hjelp.

Bakgrunn - Situasjonen i Oslofjorden

Beskrivelsen av tilstanden i Oslofjorden er hovedsaklig korrekt, men deler av dokumentet og spesielt enkelte forslag farges av et forenklet og feilaktig syn på årsakssammenhenger.

Det man kan si med sikkerhet er, at tilstanden i fjorden ikke er god, og at årsakene til dette i høy grad er ukjent. Alle de nevnte og kjente faktorene, inkludert fiske og fangst, spiller inn, men VEKTINGEN er svært diskutabel. Det må også tas høyde for at det foreligger helt eller delvis UKJENTE faktorer eller også faktorer som samvirker på en underkjent måte.

Summen av og langtidsvirkninger av klimaendringer og økt havtemperatur, nye typer kjemikalier, miljøgifter, bakterier, hormonhermere m. m., og for store tilførsler av næringsstoffer, ødelegger vannmiljøet ikke bare i Oslofjorden, men store deler av de nære havområdene.

Mange av disse faktorene er det både kostbart og tidkrevende å gjøre noe med.

Det er derfor forståelig at forskere og forvaltningen ser seg om etter faktorer som på enkelt vis kan bidra til en bedre Oslofjord.

Forskere som følger fiskepopulasjonene og ser en negativ utvikling har valgt å fokusere på fisket som en av hovedårsakene til problemene. Fisket, og særlig tråling, har etter flere års aktivistisk påvirkning i media gitt oss en opinion som «krever handling» og ser etter billige og enkle løsninger.

De tiltak som nå ligger til høring er utvilsomt påvirket av denne strategien.

De som benytter fjorden i sitt daglige virke, hovedsaklig fisker-miljøet, har i lang tid etterspurt relevant forskning som kan gi et bedre svar på årsakene, enn det som til nå har blitt utført.

Deler av forskningsrapporter er presentert på en måte som har gitt et feilaktig og unyansert bilde av forholdene. "Krafttak for kysttorsken" (2021) fikk betimelig og kraftig kritikk for ikke å ha benyttet relevant kompetanse og opplysninger fra særlig fiskerisektoren.

Det er i forbindelse med arbeidet for en bedre miljøtilstand i fjorden lansert en rekke påstander o.l som helt bevisst benyttes strategisk for å få gjennomslag for de mest drastiske og omfattende tiltakene. "Oslofjorden er død!" er det mest virkningsfulle. Andre påstander er at fjorden er tom for fisk og at alt bare går én vei. - nedover.

De som i dag benytter fjorden daglig ser og opplever en ganske annen virkelighet. Det er derfor en sterk frustrasjon og dertil begrunnet frykt for at den unyanserte fremstillingen kan gi oss tiltak som har ingen eller liten virkning på fjorden, men store negative virkninger for aktivitetene fritids-og yrkesfiske.

Feil i analyser gir feil diagnose og dermed feil medisin. Det kan både hindre måloppnåelse og medføre uheldige bivirkninger.

Det er derfor viktig å konstatere at det ikke er faglig konsensus for alle påstander eller tiltak i dokumentet.

Det er udiskutabelt at det i lengre tid har vært alt for liten utveksling av kunnskaper mellom de to fagmiljøene, forskning og fiskeri.

Fiskerisektoren besitter både solide og oppdaterte kunnskaper om utviklingen over tid for enkeltarter og en generell innsikt, som forskningen og deler av forvaltningen i liten grad har villet ta del i eller anerkjenne som fag.

Naturforvaltning generelt har over tid utviklet seg i en tydelig retning; fra ressursforvaltning til vern. Vern er et viktig tiltak som lenge har vært og bør benyttes både artsspesifikt og som habitatbeskyttelse. Det bør ikke være prinsipiell motstand mot vernetiltak når disse er påkrevd.

Vernetiltak kan være svært inngripende og må derfor være grundig faglig fundert. Det er i dette høringssvaret lagt til grunn, at det faglige grunnlaget for deler av de foreslåtte tiltakene er svakt naturfaglig begrunnet. Det mest alvorlige er imidlertid at det er i liten grad benyttet relevant fagkompetanse innenfor fiskerisektoren, både i bakgrunnsdata og i utforming av forslag til tiltak.

Det er også en stor svakhet at det mangler en tilfredsstillende analyse og konsekvensutredninger som belyser effekten av tiltakene på all type virksomhet i fjorden, det være seg fiskeri, turisme, annen næring og samfunns-effekter, spesielt på folkehelsen.

Det bør bemerkes at beskrivelsen av påvirkningsfaktorer i dette avsnittet ikke omtaler effekten av den eksplosive økningen av yngelpredasjon i gruntvannsområdene som mellomskarv ( Phalacrocorax carbo subsp. sinensis) har påført fiskebestandene de siste ti-årene. Det er gjort beregninger på opp mot 0,5 kg fisk/døgn pr fugl. Bare i hekkebestanden på Øra, Fredrikstad, på anslått inntil 1000 par, vil foreldrene alene trenge ca 1000 kg/døgn. I hekketiden vil dette minst dobles. Det meste er småfisk/yngel. Det går svært mange fiskeindivider på 2000 kg.

Verken yrkes- eller fritidsfiskere har mulighet til å ha en tilnærmet tilsvarende negativ effekt på fiskebestandene.

Dette, sammenholdt med en større selbestand, som i senere tid også benytter indre havneområder, en økt bestand av gråhegre (Ardea cinerea), som med mildere vintre nå bruker fjorden nesten hele året, påfører fiskebestandene en vesentlig større belastning enn tidligere.

For en stor del fiskearter er de nære kystarealene, gruntvann, kiler og bukter viktige yngel- og oppvekstområder. Knoppsvane (Cygnus olor) dukket opp i fjorden tidlig på 1970-tallet og spredte seg raskt. Hver eneste bukt og kile hadde et hekkende par og en tid var knoppsvaner overvintrende i store flokker. Bestanden er nå gått noe tilbake. Denne perioden sammenfaller med rask og kraftig nedgang i grunne ålegrasenger i hele fjorden. Knoppsvaner beitet ned disse så effektivt at ålegras nå stort sette bare finnes dypere enn 1,5 meter. Ålegrasenger regnes som svært viktige for fiskeyngel. Knoppsvanebestanden er redusert som følge av mindre mattilgang, men klarer fortsatt å hindre ny tilvekst av ålegras i grunne områder.

Både mellomskarv-, sel- og knoppsvanebestanden balanserer nå trolig på maksimum i f h t mattilgang, men det betyr også at de effektivt holder fiskebestandene nede.

Gjeldende reguleringer i Oslofjorden

Det er beskrevet en del reguleringer av fiske – spesielt rettet mot torskebestanden. Det er foretatt en evaluering i 2022 av tiltakene som ble innført i 2019. Det er helt riktig vurdert at det må forventes at disse (og andre tiltak) vil måtte trenge vesentlig lenger virketid før man kan forvente bedring.

Tiltakene har virket i fem år uten merkbar effekt på kysttorsk-bestanden. Samtidig foreslås det nå ytterligere tiltak som forsterker disse i form av null-fiskeområder i store deler av fjorden.

Det er to viktige spørsmål som må besvares:

• Er det nødvendig/riktig å innføre ytterligere begrensninger etter så kort tid?
• Vil tiltakene fra 2019 (og eventuelt nye tiltak med null-fiske) ha den ønskede effekten, dersom årsakene til manglende positiv virkning på fiskebestandene ligger et helt annet sted?

Dette kan sies å være hovedspørsmål som må besvares og ligge til grunn for behandlingen av forslagene.

Om tiltakene som er gjenstand for høring

(sitat fra høringsnotatet):

"Det er observert god rekruttering av torsk i ytre fjord, men mye tyder på at torskeyngelen ikke vokser opp. Fiskeridirektoratet understreker i sine faglige råd at torsken som art kanskje ikke alene er en god parameter for tilstanden i fiskesamfunnene i Oslofjorden i årene framover."

Siden det nå i flere år har blitt fisket minimalt med torskefisk i fjorden, skulle man ha grunn til å forvente en bra økning, særlig av større gytefisk. Forklaringen på manglende resultat av tiltakene kan enkelt sagt være svarene på de to foranstilte spørsmålene:

Hvis fiskestopp ikke har ønsket effekt etter fem år, vil den da ha effekt etter ti år – eller tyve år?

Innføring av null-fiske er en forsterkning av tiltak som foreløpig ikke har hatt ønsket effekt.

Forskjellige reguleringer av fiske og fangst er benyttet i Norge over lang tid og har vist seg både nødvendig og virkningsfullt. Det bør ikke stilles spørsmål ved verdien av dette. En rekke av de foreslåtte nye tiltakene er detaljerte og spesifikke både rettet mot enkeltarter og mot aktører både innen næring og fritid .

Fiskerne med base i Hvaler har over lang tid vært svært aktive og innovative for å utvikle utstyr og forvalte de lokale bestandene i et langsiktig og bærekraftig perspektiv. Fiskerimiljøet er et særpreget kystfiske med nettopp fokus på å ivareta de lokale bestandene og sikre stabile fangster og inntekter for lokalbefolkningen.

Forslagene tar i for liten grad inn over seg betydningen av dette langsiktige arbeidet og hvor viktig det er å videreføre dette fagmiljøet.

Det er ikke grunnlag for å hevde at dagens tråling etter reker i ytre del av fjorden med det utstyret og metodene som benyttes av Hvaler-flåten, har noen negativ innflytelse på fiskebestandene generelt i fjorden eller særskilt på torsk. Heller tvert i mot.

Det vises da til all den dokumentasjon som fiskerne har kunnet fremlegge både i form av korrekt og korrigert fangststatistikk, effekt av moderne egenutviklet skånsom reketrål og fiskernes egenpålagte restriksjoner og bruk av utstyr.

Det foreslås derfor at tilsvarende regime og utstyr blir innført og påkrevd i resten av fjorden.

Det konstateres også at alle estimater knyttet til fritidsfiske er usikre. Havforskningsinstituttet har den oppfatning at fritidsfiske utgjør den høyeste risikoen for fjordens samlede økosystem, men også i denne sammenheng er det nødvendig å se alle påvirkningsfaktorer i en større sammenheng.

Med de allerede igangsatte tiltak, og det faktum at det er lite fisk å få for de som ikke fisker kun makrell eller sjøørret, er det en klar oppfatning blant brukerne av fjorden, at fritidsfisket allerede er nærmest borte i deler av fjorden. Med unntak av litt stangfiske i havneområder, som er særlig populært hos folk med innvandrer-bakgrunn, er det sedvanlige matauk-fisket sterkt redusert allerede.

Fiske etter makrell og i noen grad sjøørret er imidlertid fortsatt et svært viktig fritidsfiske og har stor betydning for befolkningen langs kysten både som matressurs og fritidssyssel.

Foreslåtte null-fiskeområder vil også for fritidsfiskere gi en uforholdsmessig sterk negativ effekt på mulighetene for å utøve et variert friluftsliv.

(sitat fra høringsnotatet):

"Oslofjorden er et svært miljøpåvirket område, og det er usikkerhet knyttet til hvordan økosystemet vil respondere på nullfiskeområder. Likevel viser Fiskeridirektoratet til at det ikke er tvil om at alternativ 3 vil ha positive effekter på økosystemet og spesielt forventes positive effekter for de artene som er stedegne innenfor områdene som beskyttes."

Det er selvfølgelig svært påregnelig at et null-uttak av fisk i fjorden vil ha positive effekter for enkelte arter og bestander, men samvirkning med andre faktorer blir utydeliggjort også her.

Null-fiskeområder løftes fram og settes opp mot andre tiltak som enten ikke er foreslått, ennå ikke er iverksatt eller ikke har virket lenge nok.

Disse kan sammenfattes som følger: Planmessig reduksjon av fiskespisende arter som mellomskarv og sel. Økt regulering av enkeltarter i havet med tiltak som er basert på oppdatert kunnskap. Økt satsing på kartlegging/forskning på arter for å skaffe datagrunnlag for forvaltningen. Et mye høyere tempo innenfor oppgradering av kloakkrenseanlegg som er tilknyttet fjorden. Fokus på avrenning til fjorden fra alle typer kilder.

Oppfølging av de tiltakene som alt er iverksatt innenfor fiskerisektoren.

Uten at dette blir gjennomført vil ethvert fiskerirelatert tiltak svekkes eller være uten dokumenterbar virkning. Et så omfattende tiltak, som alternativ 3, vil påføre samfunnet, og særlig fiskerimiljøet, uopprettelige skader.

Nøkkelen til å nå målet om en vesentlig forbedring av miljøet i Oslofjorden vil alltid være økt satsing på forskning. Alle tiltak må være grundig faglig kunnskapsbasert. Da er det ikke tilstrekkelig med dagens forskningsregimer, noe fiskerne lenge har påpekt.

I tillegg til det som eksisterer av gamle metoder og testeregimer, må det komme på plass systemer som tar opp i seg alle de forhold som fiskerne selv har etterlyst.

Det synes å være en klar diskrepans mellom Fiskeridirektoratets definisjon av det geografiske Oslofjorden og det fakta- og tallmaterialet som benyttes som bakgrunn for dokumentet, fangststatistikk og fiskeflåtens bruk av feltene.

Fiskeridirektoratet har ikke samlet opplysninger om de minste fiskebåtenes bruk av fjorden, da AIS-registrering ikke benyttes på de minste båtene under 11 m. Det gir et feilaktig bilde av betydningen av de mest brukte og nærmeste trålfeltene innenfor nasjonalparkene.

Begge disse forholdene svekker troverdigheten til det faglige grunnlaget for flere av forslagene.

Det er vanskelig og neppe hensiktsmessig for alle å kommentere alle de mange enkelt-forslag og detaljer som ligger i høringsdokumentet. Det er derfor viktig å understreke vekten av de innspill som kommer fra de som i det daglige kjenner forholdene best, nemlig fiskerne og deres organisasjoner.

Vi vil likevel peke på en del punkter som vi mener er viktige.

Nærings-og fiskeridepartementets vurderinger og forslag til tiltak i fisket etter saltvannsfisk.

(sitat fra høringsnotatet):

"Datagrunnlaget i fritidsfisket er svært mangelfullt, men fiske med håndholdte redskaper er mest utbredt,...."

Slik situasjonen er i fjorden idag, kan det nok være riktig, fjorden sett under ett, men for få år siden, og før de gjeldende restriksjoner ble innført i 2019, var det en utstrakt bruk av faststående redskaper av alle slag. Det var vanlig at både yrkes-og fritidsfiskere benyttet garn og ruser til matauk-fiske.

Utviklingen i fiskebestandene og restriksjonene har på kort tid endret fritidsfisket dramatisk i hele fjorden. I dag fiskes det derfor kun med håndholdt redskap og da volummessig kun makrell.

Det er derfor trolig at estimatene for betydningen av fritidsfiske for fiskebestandene i Oslofjorden pr. idag totalt sett er sterkt overvurdert.

Som et viktig tiltak for særlig å beskytte de større og gytemodne individene, vil et fortsatt forbud mot alle former for faststående bruk, som garn, ruser og line m m, være både hensiktsmessig og lite inngripende i dagens praksis.

Dette, sammenholdt med dagens bruk av fiskerist i trål, vil samlet gi grunnlag for en sterkere gytebestand av flere viktige fiskeslag.

Det er utvilsomt riktig at forbud mot faste bruk på sikt nærmest vil fjerne spøkelsesfisket.

Det må presiseres at fritidsfiske etter makrell og sjøørret bør fortsette som idag.

Fritidsfiske med teiner er en viktig kulturinstitusjon som bør opprettholdes. Teinefiske er like viktig for deler av kystbefolkningen, som jakt er på fastlandet.

Utviklingen har imidlertid ført til at antall fritidsfiskere med teiner stadig øker. Av hensyn til både yrkesfisket og bestandene, er det derfor riktig å fortsatt begrense antall teiner pr person.

I dagens situasjon støttes forslaget om å redusere antall teiner i fritidsfisket generelt for både krabbe, hummer og sjøkreps.

Fritids-teinefiske etter reke er såpass nytt, at det ennå ikke har utnyttet sitt potensiale. Likevel er det registrert en økende konflikt mellom den regulerte og konsesjonsbelagte reketrålingen og reketeiner som legges i tråldrag. Reketeiner som legges uten konflikt med trålingen kunne tenkes å fortsette, men problemer med kontroll og oppsyn vil neppe hindre en utvikling med økt konfliktnivå. Det bør derfor forbys i denne omgang.

Det er forøvrig godt belyst at dagens rekekvoter i Oslofjorden er satt altfor lavt, som følge av nye beregningsmåter som ikke hensyntar at fjordens rekebestand er god.

Det bør ikke lenger være adgang til å dispensere fra krav om fiskesorteringsrist i trål.

Nullfiskeområder

Det vises til at nullfiskeområder har hatt positiv effekt andre steder. Det er liten grunn til å betvile at ved opphør av én menneskelig påvirkningsfaktor, vil andre faktorer tre sterkere inn.

Spørsmålet som må stilles er om dette er et egnet tiltak for å oppnå ønsket eller tilstrekkelig effekt på fiskebestander og havmiljøet, sett opp mot hvilke konsekvenser det får for samfunnet og enkeltaktører.

Forvaltningen må balansere disse hensynene og ha særlig fokus på forholdmessighetsprinsippet. (sitat Wikipedia:)

•  1. En forholdsmessig vurdering i forvaltningen dreier seg om ekstra tyngende eller inngripende tiltak kan være uforholdsmessige.
•  2. En annen forholdsmessighetsvurdering i forvaltningen knytter seg til om vilkårene som knytter seg til et begunstigende forvaltningsvedtak er forholdsmessige.
•  3. En tredje forholdsmessighetsvurdering i forvaltningen gjelder avveiningene som er gjort under forvaltningens skjønnsutøvelse. Hvis forvaltningen overser eller ignorerer et relevant hensyn eller legger overdreven vekt på et perifert hensyn, kan avgjørelsen bli uforholdsmessig.
• 4. En fjerde forholdsmessighetsvurdering i forvaltningen angår resultatet av forvaltningsvedtaket og vedtakets konsekvenser. Forvaltningsvedtak kan bli uforholdsmessig inngripende dersom forvaltningen griper til hardere lut enn nødvendig slik at det ikke blir samsvar mellom mål og midler. Det er ikke omstridt at domstolene kan kontrollere de tre første betydningene av forholdsmessighetsprinsippet. Mens forholdsmessighetsprinsippet i denne betydningen er en intern pliktregel for forvaltningen, er det delte meninger om hvor langt en domstol kan gå i å sette et slikt vedtak til side som ugyldig.

Det er innlysende at nullfiskeområder i denne skala må vurderes svært kritisk opp mot dette prinsippet.

Det er konstatert at store nullfiskeområder har klare negative virkninger på lokalsamfunn, næringsliv og folkehelsen i hele fjorden, og særlig fiskerimiljøet i Ytre Oslofjord og trålermiljøet på Hvaler.

Vi vil hevde at store nullfiskeområder i ytre deler av Oslofjorden verken er hensiktsmessig eller forholdsmessig.

Nullfiskeområder vil generelt føre til at deler av fisket flytter seg til andre områder med et sterkere press på disse områdene.

Nullfiskeområder fører også til at man forlater forvaltningsprinsipper som innebærer bestandsregulering ved hjelp av kvoter, konsesjoner eller andre tiltak basert på bestandsvurderinger.

Nullfiskeområder i indre fjord og langs kysten vil også fjerne det tradisjonelle bryggefisket etter arter som makrell og flyndrer i havneområder og sjøørret med stang, selv om dette ikke har noen som helst negativ betydning for verken artene eller tilstanden/økosystemene i fjorden.

Det er grunn til å vise til prosessen forut for opprettelsen av Ytre Hvaler nasjonalpark i 2009 og verning av "område A". Trålfiskerne i fjorden fikk da garantier fra statsforvaltningen om at ingen andre tråldrag skulle vernes i framtiden hvis de godtok dette.

Fiske etter reke med reketrål og fisket etter kreps med krepsetrål forbys innenfor grunnlinjene for fartøy med hjemmelslengde over 11 meter.

Dette foreslås med bakgrunn i opprettelse av nullfiskeområder i trålfeltene som et kompenserende tiltak rettet mot de aller minste fartøyene. Dette er et tiltak som mangler fiskerifaglig bakgrunn og baserer seg på manglende innsikt i faktiske forhold i Oslofjorden generelt og for trålerflåten i Utgårdskilen spesielt. Her er det tilstrekkelig å vise til fiskernes egne opplysninger, som er avklarende fakta.

Alle båter som har tilhørighet i Utgårdskilen er innenfor kategorien små og må ikke forveksles med de båtene som opererer i åpne internasjonale farvann.

Fartøy med hjemmelslengde over 13 meter i fiske etter brisling og sild kan kun fiske utenfor grunnlinjene.

Dette forslaget er ikke fiskerifaglig gjennomførbart. En slik grense på 13 meter vil føre til at fiske etter brisling opphører i hele fjorden. Båter under denne størrelsen kan ikke fiske brisling i Oslofjorden, da de er for små for å frakte fangsten trygt og effektivt til de nærmeste mottakene som ligger i Smøgen eller Skagen.

Dagens kvote på 2000 tonn og Havforskningsinstituttets ferske bestandsestimater viser at det er mye brisling i hele fjorden. Kvota er vesentlig større enn markedsbehovet, så i realiteten fiskes det bare under halve kvota. All brisling går til konsum og er et svært godt eksempel på hva de nære havområdene har av viktige matressurser.

Brisling antas å beite hardt på torskelarver. Det virker derfor ulogisk å begrense/stanse brislingfisket i Oslofjorden med tanke på effekten på den lokale torskebestanden.

Klima- og miljødepartementets vurderinger og forslag om tiltak i fisket etter anadrom laksefisk.

(sitat fra høringsnotatet):

"Tilstanden for økosystemene i Oslofjorden er så alvorlig, at det kan forsvares at det tas i bruk ekstraordinære virkemidler, også utover det som følger av en ren bestandsrettet forvaltning".

Departementets vurderinger baserer seg helt og fullt på de råd som kommer fra de mest ytterliggående forsker- og vernemiljøene. Det er ingen tvil om at deler av fjorden har et alt for dårlig vannmiljø, men ut over dette er det kun teoretiske vurderinger om betydningen av fiske på de enkelte populasjonene og ideen om at store nullfiskeområder vil «redde» fjorden og gjenopprette en tidligere balanse, som er bakgrunnen for forslagene.

Departementet sier selv at bestandsvurderinger ikke tilsier andre tiltak enn det som gjelder pr idag.

Forslaget om ytterligere tiltak knytter seg til overbevisningen om den antatte nytten av store nullfiskeområder, og problemer med å kontrollere eventuelle unntak.

Med henvisning til foranstående punkter og forholdsmessighetsprinsippet, så er dette en helt uakseptabel konklusjon.

Økonomiske og administrative konsekvenser av forslagene

De fleste som driver yrkesfiske eller fritidsfiske er helt inneforstått med at det er behov for tiltak som bedrer situasjonen for Oslofjorden.

De fleste er også rede til å bidra med sitt innenfor sitt virkefelt. En forutsetning for å få slik aksept må imidlertid være at tiltakene er tilstrekkelig faglig vurdert og forholdsmessige.

De mest inngripende forslagene om store nullfiskeområder mangler en slik forankring, ikke bare hos de aktive fiskermiljøene og deres organisasjoner, men også innenfor deler av forskningsmiljøet, og hos andre fagmiljø som ivaretar viktige samfunnsinteresser som bla folkehelse og langtidseffekter på lokalsamfunn og infrastruktur.

Det mest alvorlige er likevel at disse forslagene i det hele tatt er lagt ut til høring uten at regjeringen ha fulgt sin egen utredningsinstruks om en grundig to-trinnsbehandling.

Det er helt klart at de store nullfiskeområdene vil ha direkte ødeleggende og irreversible virkninger på fiskerimiljøet i fjorden. Det vil utløse en rekke salg av båter og opphør for de fleste aktive yrkesfiskerne.

Det finansielle grunnlaget for mottaket Fjordfisk AS og Egersund Trål i Utgårdskilen blir borte med et pennestrøk og tar med seg Innkjøpslaget, ismaskinen og fiskerifagskolen VG2 i Utgårdskilen samtidig. Det er anslått at ca 130 arbeidsplasser og et viktig fagmiljø dermed forsvinner.

Hvis disse nullfiskeområdene blir en realitet kan man ikke komme i ettertid å si at man ikke kjente til konsekvensene.

For å bedre miljøet i Oslofjorden må det gjøres grep som bedrer vannkvaliteten drastisk. I påvente av en positiv utvikling som følge av bedret vannkvalitet, kan det aksepteres en rekke midlertidige og mindre inngripende tiltak innenfor fiskerisektoren.

Store nullfiskeområder avvises som relevante tiltak med bakgrunn i forholdsmessghetsprinsippet.

Videre forvaltning av fiskebestandene i Oslofjorden bør fortsette med bestandsreguleringer som hovedprinsipp. Det må settes inn mye større ressurser til forskning på alle felt som påvirker miljøet i fjorden.

Hvaler 28/3-2025