- Snakk med ungdommene deres, og besøk Utøya

Engasjementet var stort da TV2-profilen Kadafi Zaman og barnevernspedagog Erik Kruse fra Fredrikstad kommune snakket om hvordan man skal finne menneskene som trekkes mot ekstremisme og ekstreme voldelige miljøer. Temakvelden var satt i regi av Hvaler Røde Kors i Kultursalen på Hvaler barne- og ungdomsskole tirsdag kveld.

- Det blir viktigere og viktigere å snakke om minnene etter 22. juli. Vi må huske på at de som går på videregående skole i dag, ikke var mer enn seks-sju år gamle da dette skjedde, og de har ikke de minnene som vi voslksne har. Derfor er 2. verdenskrig med Holocaust, etnisk rensning i Rwanda og Screbrenica i Bosnia, 22. juli og mosketerroren i Bærum 10. august er viktig å snakke om, sier Kruse.

Nyttig ungdomsspråk

Kadafi Zaman sluttet seg til Kruses innlegg, og gjør det klart at han mener det beste preventive virkemiddelet er å sende ungdom på turer til Utøya, slik ungdomsskolen på Hvaler gjør.

- Hegnhuset på Utøya, der det står skrevet tett med tekstmeldinger som ble sendt i «real time», mens terroristen skjøt… Når du leser disse meldingene kan du nærmest føle den frykten disse ungdommene hadde, og hvordan de gjemte seg for ikke å bli skutt. Noen meldinger har svar, og da skjønner man at de som ikke har svar, ble drept, sier Kadafi med alvorlig mine.

Besøker Utøya hvert år

Selv har Kadafi Zaman vært på besøk hvert år på minnemarkeringene.

- Det er det jeg gruer meg mest til, det å se meldingene fra disse ungdommene. Jeg kan godt tenke meg at de som ikke har noen minner, fordi de er for unge, klarer å lese det barne- og ungdomsspråket på veggene der. For det er det det er på veggene. Jeg er sikker på at det å ta turen dit er det beste som skolene og kommunene kan gjøre med take på preventiv virkning. Sende skoleklasser til Utøya, i likhet med de hvite bussene. Det er veldig forebyggende, sier Kadafi Zaman.

Nært og beintøft

Den rutinerte TV2-reporteren har dekket mang en terroraksjon verden rundt. Han innrømmer at grusomhetene på Utøya forandret ham selv som person.

- Før 2011 hadde jeg vært reporter i mange år. Jeg hadde sett terror i andre land, men det ble liksom litt fjernt. Du reiser til et land og rapporterer, og så kommer du tilbake. Terror på egen jord, var annerledes, sier Zaman.

- Hvordan?

- Norge er et lite land, og jeg har selv vært tidligere AUF-er, og har vært på Utøya som ungdomspolitiker. Så Utøya er noe av det mest krevende jeg har gjort; det å være en proff aktør så lenge det stod på i de dagene, og snakke med pårørende og etterlatte, var beintøft, sier Zaman.

Mellom live-sendingene var det tårer.

- Jeg så garvede reportere som hadde vært i gamet mye lenger enn meg, var preget. Da var det greit at tårene kom hos meg selv, sier han.

Om endringene hos ham selv som person sier han følgende:

- Tankegodset lever videre

- Det som har endret seg hos meg, er at jeg har blitt så bevisst på at terroristens tankegods lever. Det kan skje igjen. Og det som ser jeg i min jobb som krimreporter, er at enkelte mennesker hyller terroristen, og som vil at dette skal skje igjen. Utfordringen er å fange dem opp før det er for sent. 22. juli var det for sent, sier Zaman.

Han er også mer ydmyk når han reiser på oppdrag for å dekke terror for TV2.

- Jeg tar litt mer distanse til ofre og pårørende. 22. juli brakte terror så nære.

- Hvor viktig er medienes rolle i kartleggingen av disse menneskene?

- Det er kjempeviktig. En av pressens viktigste oppgaver er å fortelle hva som truer Norge. Hva slags ideologi er truende, og hva slags grupperinger. Og så vet vi at de kommer og går. Du hadde ekstreme grupperinger for ti år siden som ikke er der ute lenger. Men tankegodset er der. Og det kommer ofte i ny innpakning, påpeker Zaman.

Internett har gjort verden mindre

Internett har sørget for at folk kan sitte i hver sin ende av verden og gire hverandre opp, og Kadafi Zaman mener utfordringen er å se sammenhengen mellom det transnasjonale og digitale.

- Det er slett ikke sikkert at risikoen er størst hos en som sitter ved frokostbordet og diskuterer dette med far og mor. To personer kan sitte i hver sin ende av jorda og diskutere dette og gire hverandre opp, og nettopp det er noe vi alle må ha et øye til. Politiet og PST kan ikke klare denne jobben alene. Samtidig kan ikke ha et overvåkningssamfunn der alle skal bli fulgt med på og avlyttet. Vi skal ha ytringsfrihet, men ikke ha lov til å si ting som er straffbare, sier Zaman.

- Deler dere informasjon fra fotoopptak demonstrasjoner med politiet?

- Nei, det gjør vi ikke. Disse opptakene deler vi ikke med noen. Det er våre redaktører som bestemmer om dette skal vises eller ikke.

- Hvilke miljøer har dere fokus på i dag?

- Vi har et stort fokus på høyreekstreme miljøer. Vi følger med på trender og utvikling. Akkurat nå er Nordisk Motstandsbevegelse litt nede. Det er lenge siden de har gått rundt med flagg og skjold. Men du ser elementer i SIAN og Alliansen som er verdt å følge med på. Men så er det mange du ikke ser – altså de som ikke søker oppmerksomhet. Jeg mener de er de farligste, sier Kadafi Zaman.

Komplisert forebygging

Erik Kruse har jobbet med forebyggende arbeid i mange år. Først i Oslo, og nå i Fredrikstad kommune. Han mener det er komplisert å forebygge ekstremisme og fremvekst av voldelige, ekstreme miljøer.

- Ja, det er komplisert. Vi har ingen god forskning å støtte oss på, og heller ingen særlig erfaring. Derfor har vi valgt å gjøre ting på forskjellige nivåer. Da mener jeg på det universelle nivået, noe som betyr at det handler om alle mennesker. Det handler om holdningsskapende arbeid, kunnskap om ekstremisme og radikalisering, det å jobbe med kritisk tenkning i skolen, mot rasisme og gruppefiendtlighet, og diskutere kompliserte samfunnsspørsmål.

Viktig å avdekke bekymring

Kruse mener også det er viktig å bygge så gode kommunale tjenester som mulig.

- Folk som har det bra, har mindre sjanser for å bli med i ekstreme miljøer, sier han.

Han presiserer at det i tillegg handler det om å bygge opp gode systemer for å avdekke bekymring. Her ligger mye av ansvaret på den enkelte kommune og politiet.

- - Men også andre ressurspersoner. Så må vi være gode på å spre den jobben vi gjør, slik at folk vet hvor de skal henvende seg når de er bekymret. Og hvis vi får bekymringer, og det kan være bekymringsmeldinger av alle slag, så må vi ha tiltak til å sette inn. Vi har allerede noen av dem, sier Kruse.

- Hvilke tiltak har dere i bruk?

- Personer som går i dialog med disse menneskene, som for eksempel jeg og mine kolleger. Men vi ansetter også folk som jobber direkte inn, i det vi kaller mentoroppfølging. Det handler om å få ting som er dårlig i livet til disse personene, til å bli bedre, men også til å adressere ekstremismen. Dette er jo fullt ut frivillig for disse personene å være med på, men en god del gjør faktisk det.

Få folk ut av miljøene

I andre ende av skalaen jobber Kruse og hans kolleger med det de kaller «Exit», som handler om å få mennesker ut av voldelige miljøer.

- Der er det mange likhetstrekk med det vi kaller exit-arbeid ut av kriminelle miljøer. Det er en stor og langvarig jobb, men der må vi også ha gode tiltak. Vi har ikke funnet alle gode løsninger ennå, men vi prøver oss litt frem. Samarbeid med andre etater er et nøkkeord her, sier Kruse.

- Har du vært ute for personer fra Hvaler som er trukket mot ekstremisme eller ekstreme voldelige miljøer?

- Nei, og det ville jeg nok uansett ikke fått, for da er det ikke vi i Fredrikstad som er adressaten. Vårt utgangspunkt er at vi skal tenke at alle lokalsamfunn i Fredrikstad må være på vakt og ta ansvar for disse tingene, samme hvor i byen du bor. Miljøer og enkeltpersoner kan dukke opp – også på Hvaler, sier Erik Kruse.

Seks lærere ved Hvaler barne- og ungdomsskole hadde møtt opp, og var aktive under spørrerunden mot slutten av temakvelden.