- Det er ondt, det er vondt og det er dumt!

I søndagens 1. mai-taler, tog og markeringer har den meningsløse krigen i Ukraina naturlig nok vært et tema. Det samme har understrekningen av styrken i den nordiske demokratimodellen, arbeiderbevegelsens rolle og viktigheten av ytringsfrihet vært .

Implisitt i disse temaene ligger også de siste ukers debatt om ytringsfrihetens rammer.

En viktig, men samtidig vanskelig debatt, er foranlediget av den dansk/svenske høyreekstremisten Rasmus Paludans provokasjoner gjennom brenning av koranen, og de like meningsløse motreaksjonene dette har resultert i flere steder i Sverige.

Vi kunne latt dette blitt et svensk/dansk problem, men Norge har også sin versjon gjennom avleggeren SIAN (Stans islamiseringen av Norge).

Dermed har også voldshandlingene i Sverige gitt oss en debatt, om et mulig forbud mot brenning/ødeleggelse av religiøse symboler vil gi oss en uønsket begrensing i den ytringsfriheten vi verner om.

Dette er en stor, vanskelig og utfordrende debatt, der et forbud raskt vil vekke spørsmålet: Hva blir det neste som skal forbys, hvor går grensen for hva vi kan og ikke kan godta?

Det er spørsmål som raskt melder seg. Denne utfordringen til tross, ett sted må grensen gå for hva som skal kalles "ytringer", i den grad det å brenne en religiøs bok er en ytring.

Dette er kun egnet til å skape splid, strid og ikke minst vold.

Instituttet for samfunnsvitenskap har nylig gjennomført en undersøkelse som viser at 49 prosent av de spurte svarte ja på spørsmålet om slike ytringer som de vi nå har sett, bør forbys. Det er kun i FrP at det er et flertall som fortsatt vil gi anledning til at Koranen, og i neste omgang Bibelen, skal kunne brennes.

Med andre ord, det er med bred støtte i befolkningen god grunn til å legge slike "ytringer" til de begrensninger i ytringsfriheten som allerede ligger i norsk lovverk.

Vi er mange som mener at slike ytringer kun er vonde, onde og ikke minst avslørende i sin dumskap.

Derfor bør de også forbys.