Bunntråling - en velsignelse eller en forbannelse?

At bunntråling etter reker er myteomspunnet og gjenstand for heftige meningsutvekslinger har etter Oslofjordens kollaps fått en forsterket betydning, på godt og vondt.

Hvaler kommunestyres svar til høring om fiskeritiltak i Oslofjorden , med svarfrist 22. april, var vel med all respekt å melde en ren glansbildeskildring av bunntråling. 

Jeg forstår at intensjonen for å opprettholde næringen er god, men det er aldri dumt å være ærlig i sin virkelighetsbeskrivelse . 

Her er en annen virkelighetsbeskrivelse, utarbeidet av forskningssjef Svein Løkkeborg, Havforskningsinstituttet - G. O. SARS. 

Bunntråling virvler opp sedimenter både som følge av direkte kontakt med havbunnen, og på grunn av hydrodynamisk turbulens rundt redskapen. Effekten er størst på bløtmudderbunn ( leire og silt ). 

Det er utført få studier i norske farvann av slike bunn-påvirkninger, men ett eksperiment er gjennomført i Eidangerfjorden ( Grenlandsområdet) ( Bradshaw stal., 2012 ). Forsøkene viste at et 1,8 km langt trålhal produserte en sky av oppvirvlet sediment på 3-5 millioner kubikkmeter, som inneholdt 9 tonn silt.

Sedimentskyen hadde en bredde på 120-150 meter, og en høyde på 15-18 meter over bunnen. Mesteparten av sedimentene vil synke til bunnen i løpet av timer. 

Om oppvirvlingen av sedimenter er gunstig eller ugunstig for bunnhabitater, er det ulike meninger om. Fiskerne mener jo at for rekene sin del bidrar oppvirvlingen til å frigjøre føde for rekene som beiter på bunnen om dagen. Jamfør bondens pløying på åkeren.

Imidlertid er motstanden mot bunntråling både stor og intens. Ofte på grunn av for liten kunnskap. 

Argumentet mot bunntråling har i hovedsak vært todelt, for det første at bifangsten var fisk. Med dagens lovverk og regulering bortfaller argumentet i sin helhet. 

Det andre argumentet har vært at bunntråling setter et altfor stort fotavtrykk på bunnen, dvs river opp sedimenter.

Jeg vet jeg beveger meg i et minefelt nå, med min maskintekniske bakgrunn, så jeg unnlater å generalisere om eventuelle negative eller positive slutninger. 

Forslag til konkrete tiltak for å få mindre fotavtrykk på bunnen ved tråling:

I dag er det tre typer trål som benyttes. Det er konvensjonell bunntrål. Det er pelagisk trål som jobber i frie vannmasser, og det er den såkalte semipelagiske trål, som er en mellomting.

For å imøtekomme kravet om mindre fotavtrykk, og også inngå en form for kompromiss, vil den semipelagiske trålen være å foretrekke fremfor ren bunntrål. Særtrekket ved den semipelagiske trålen er at tråldørene ikke glir på bunnen , men er ca 10 meter over bunnen. Tråldørene kan justeres for dybde opp eller ned. Ved at tråldørene er ca 10 meter over bunnen vil svepene fra tråldørene til trålen få en vinkel som gjør at de også i stor grad er frigjort fra bunnen. 

Sveipene er de som arealmessig setter størst fotavtrykk på bunnen. Selve trålposen med undergear er konstruert for å være lettere og rulle lettere på bunnen. Fordelen med denne trålmetoden er at man reduserer det totale fotavtrykket, litt avhengig av arealstørrelsen, opp mot 70-80 % i forhold til en konvensjonell bunntrål. I tillegg vil brennoljeforbruket reduseres med 9-10 % på grunn av at denne trålen er lette å slepe.

Fiskeriorganisjasonen, sammen med bestemmende myndighet ( statlig ), burde leie båt og mannskap i Utgårdskilen og utruste fartøyet sammen med SINTEF -allmennyttig forskningsstiftelse, samt Egersund Trål som besitter nødvendig kunnskap om semipelagisk tråling. 

Dette burde være kunnskapsbasert forskning som ville komme hele næringen til nytte, og som hensyntar både bunnmiljøet og skeptikerne.

Mvh Ragnar S Thorkildsen