- Fantastisk kveld i Brottet med «Elleve for elleve»

I flere år har jeg ønsket å se en forestilling i Brottet på Hvaler, men det har ikke passet hittil. I år har familien leid en hytte på Kirkøy, så endelig skulle jeg få anledning til å besøke teateret.

Men jeg ble først litt skeptisk da jeg så at sommerens stykke "Elleve for elleve" handlet om "slemme" tyskere og "snille" nordmenn, og jeg så bilder av hakekors på scenen.

Er det mulig å lage et syngespill av dette, tenkte jeg, og er det sånn at tyskerne blir fremstilt som demoner?

Min far var fra Fredrikstad og deltok i Milorg i 1944/45, før han ble sendt til Grini vinteren 1945. Skjebnen ga meg en tysk svigerfamilie på 1980-tallet, og min tyske svigerfar ble tvunget til Østfronten som 16-åring. Men så leste jeg den gode omtalen i Fredriksstad Blad, der jeg forsto at stykket i stor grad fokuserte på det mellommenneskelige, og jeg tenkte at jeg måtte gi stykket en sjanse.

Kvelden i Brottet ble sommerens høydepunkt så langt. En gripende historie med mange historiske elementer, glimrende skuespillere med fremragende sangstemmer, og et enestående scenebilde, lyd- og lyssetting.

Manusforfatter Hans-Petter Thøgersen har gjort en imponerende jobb med de historiske fakta, der han har spunnet dem inn i et lite univers av personer vi kunne gråte og le sammen med. Hver person hadde sin historie. De var mennesker med sterke og svake sider, der de aller fleste viste mot, etikk og god moral i en tid der rett og galt var satt på hodet.

Fiskerne og deres familier, læreren og hans forlovede, presten og fangene på Grini, samt flyktningene på vei til Sverige hadde alle vår sympati.

Men også NS-medlemmene var mennesker som kanskje hadde hatt gode intensjoner, men som likevel valgte feil. De tyske offiserene og soldatene spilte skremmende godt, men sannelig viste de menneskelige sider, de også.

Brottet Amfi var en fantastisk kulisse for stykket. Med enkle midler ble publikum flyttet fra små sjømannsstuer og skolestua, til brygga, NS-festlokaler og fangeleiren på Grini. De tause fangevokterne var akkurat så fryktinngydende som min far beskrev dem i min oppvekst.

Samspillet mellom skuespillerne var glimrende, diksjonen meget god, og sangnumrene var imponerende. All ære til Svein Gundersen som hadde laget musikken.

Det var mange scener som gjorde et sterkt inntrykk på publikum: Frykten for fienden var alltid til stede. De jødiske og norske flyktningene ble hjulpet av Hvaler-folk med fare for eget og andres liv. Et par ganger måtte vi til og med humre litt: En høflig unggutt fra hovedstaden skulle flykte sammen med sin mor til Sverige, og forhørte seg nøye med snekkelosen om hvilke våpen og skyteerfaring fiskeren hadde.

Til slutt innrømmer gutten likevel at han er mørkeredd, og spør om han kan få sitte inntil fiskeren på vei over havet. Og da får vi vite navnet hans: Det var den unge Kåre Willoch, senere Norges statsminister.

Tablået på NS’ takkefest for Hvaler-fiskerne preget seg også inn på netthinnen. Det endret seg tre eller fire ganger med fantastisk presisjon hos skuespillerne. Og ikke å forglemme regnstormen som overrasket publikum mot slutten av stykket, og etterlot en dramatisk stemning også etter at "regnskyllet" var over.

Flere av fortellingens mest rakryggede helter mister livet i møtet med fienden. Den vakre duetten i siste scene mellom læreren og hans forlovede oppsummerte deres filosofi: Alltid kjempe for det som er rett, og aldri miste håpet om at vi skal møtes igjen. Det ble en høytidelig og vakker avslutning på stykket.

I en lokalhistorisk forestilling gir det en ekstra dimensjon med lokale skuespillere og statister. Og sannelig har Østfold et hav av gode aktører med riktig dialekt.

Martin Hovland og Sander Thoresen spilte kløktige fiskere med omsorg for både flyktninger og egne familier. Mina L. Eilertsen, Maren A. Herikstad, Emmy Windahl og Sofia Bjørke var modige Hvaler-kvinner. Malin Soli og Kristoffer Grua viste oss to rakryggede motstandsfolk som gikk i døden for sin overbevisning. Dag Sørlies Grini-prest var oppriktig, trofast og en støtte for de andre fangene.

Også NS-medlemmene ble fremstilt slik at man så at de også var mennesker. Figurene til Ann-Elisabeth Hansen, Ronja Bosy, Håkon Sandmark, Valdemar Dahlgren, Adam Olsen og de andre NS-folkene hadde nok ulike personlige grunner for å havne på "feil side".

Den tyske offiseren Paul-Ottar Haga var nifs, og akkurat slik min far beskrev de tyskerne han møtte hos Gestapo og på Grini vinteren/våren 1945.

Sofus Heidenberg med flere viste oss likevel at også tyske offiserer var ulike individer under uniformen. Regissør Ole-Herman Gudim Lundberg hadde gjort en fantastisk jobb med manus, musikken, skuespillerne og amfiet.

Tusen takk for at dere ga oss denne kvelden i Brottet.

Hvaler/Tønsberg

Inger Bjar-Kessler